Pomorfestivalen arrangeres i Vardø i tiden 27. – 31. juli 2016 og er den største kulturfestivalen i festivalbyen Vardø. Stiftelsen Laboratoriet for kunst, kultur og stedsutvikling i Vardø/Kulturpilotprosjektet er arrangør og kunstnerisk ansvarlig for festivalen på vegne av Vardø kommune. Årets festival er nummer 27 i rekken og tilbyr flotte opplevelser med mer enn 20 konserter, utstillinger og arrangementer for både barn, ungdom og voksne. 

Pomorhandelen foregikk om sommeren med russere/pomorer fra Kvitsjøtraktene. Pomorer er et russisk ord som kan oversettes med ”kystboere” eller ”folk som bor ved havet”. Med pomorhandel siktes det i første rekke til den direkte byttehandelen med fisk og kornprodukter, selv om det aldri var ren byttehandel. Penger ble brukt i oppgjørene mellom de lokale kjøpmennene og pomorskipperne. Rubelen var gangbar valuta flere steder i Nord-Norge. Den viktigste varen russerne brakte med seg var rugmel, som kom i sekker på rundt 144 kg. Sekkene var laget av flettet bast eller bjørkenever og ble kalt ”melmatter”. Med i lasten kunne det være tjære, lerret, tauverk, never og plank, foruten hvetemel, havregryn, kjøtt, meieriprodukter og luksusvarer som godterier, porselen og vakker treskurd. Pomorene på sin side var interessert i all slags råfisk, særlig kveite, sei, hyse og torsk som de saltet om bord i lasteskutene sine. Vekten på varene ble beregnet i russiske pud (ca. 16,4 kg) og den gamle norske vektenheten våg (ca. 18 kg.). Dette vektsystemet ble benyttet i Finnmark under hele pomortida, selv etter at kilo og gram ble innført i Norge i 1875.

Etterspørselen etter fisk var stor i Russland på grunn av den russiske kirkens mange fastedager da det bare var tillatt å spise fisk og vegetarkost. Byttehandelen sikret Finnmark livsviktige forsyninger i perioder med uår og svikt i leveransene sørfra.Pomorhandelen hadde sin blomstringstid på 1800-tallet. Da kom det årlig mer enn 300-400 russiske skuter til Nord-Norge med en samlet besetning på over 2000 mann. De leverte varer i de samme fiskeværene år etter år, for pomorskipperne hadde sine faste norske kontakter. Russerne kommuniserte med de norske fiskerne og kjøpmennene ved hjelp av et særegent blandingsspråk kalt russenorsk eller ”moja-på-tvoja”-språket.

Opprinnelig var pomorhandelen ulovlig og måtte foregå i smug. All handel i Finnmark var forbeholdt kjøpmennene i Bergen og Trondheim. Senere på 1700-tallet ble den underlagt handelshus i København og til slutt Kongen selv. Men forbudet var vanskelig å håndheve. Dessuten valgte myndighetene ofte å se gjennom fingrene med virksomheten, fordi de innså at handelen var til gagn for den utarmede befolkningen i Finnmark. Russerne betalte bedre for fisken enn oppkjøperne sørfra og kunne dessuten skaffe billigere mel og andre nødvendige varer. Pomorhandelen bidro sterkt til at handelsmonopolet i Finnmark ble opphevet i 1789 og at Vardø og Hammerfest fikk bystatus samme år.

De første årene etter 1789 var handelen forbeholdt kjøpmennene i Finnmark. I 1796 ble den direkte byttehandelen mellom pomorer og fiskerallmuen lovlig, i første omgang fra 15. juli til 15. august. Dette var den såkalte ”makketida” da man ikke kunne henge fisken til tørk fordi det så lett gikk mark i den. Norske fiskeoppkjøpere var derfor ikke interessert i fisken. Men russerne kjøpte villig vekk. Dermed fikk de nordnorske fiskerne avsetning på sine fangster hele året, og sikret seg livsviktige forsyninger for vinteren. Pomorhandelen betydde også vært mye for kystsamenes husholdsøkonomi.

Pomorhandelen var populær i Nord-Norge. Omkring 1830 skriver en norsk prest: ”Russehandelen er såre gagnlig for landet. Russerne er derfor alltid velkomne gjester, hvilke både handelsmennene og allmuen kappes om å innby til sine fjorder; og når den russiske flåte om foråret viser seg i farvannet, merker man nytt liv og bevegelse overalt i Finnmark”. Men pomorhandelen brakte ikke bare med seg velstand og trygghet. Den innebar også at folk nordpå fikk et gløtt inn i en fargerik og annerledes kultur. De nedskrevne minnene viser at nordmennene særlig festet seg ved russernes vakre, flerstemte sang, kvinnenes fargerike klær og gjestfriheten i pomorskipperens lugar.

Vardø ligger på en forblåst øy ytterst i Varangerfjorden 70 grader nord og 31 grader øst. Det betyr at Norges østligste by befinner seg på samme lengdegrad som St. Petersburg og Kiev! Vardø fikk bystatus i 1789, men bosettingens historie er mye eldre. Det ble innviet en kirke på øya i 1307, og den første festningen ble trolig bygd i kong Håkon Vs tid (1270-1319). Festningen ble reist for å markere den norske kongemaktens interesser i området og for å verne de norske fiskeværene i Finnmark mot overfall østfra.

Vardø var et lite fiskevær frem til ca. 1850. Men i perioden 1850-1910 ble befolkningen mer enn seksdoblet. I 1855 bodde det 407 mennesker i byen. I 1910 hadde Vardø hele 3023 innbyggere, altså langt flere enn i dag. Grunnen til den sterke befolkningsveksten var at økt tilgang på fisk i havet og pomorhandelen ga optimisme. Folk flyttet nordover og anså Finnmark som et alternativ til å utvandre til USA.

Både nordmenn og russerne regnet Vardø for den norske ”pomorhovedstaden”, og det med rette: I andre halvdel av 1800-tallet var byen det viktigste anløpsstedet for pomorskutene, etterfulgt av Vadsø, Hammerfest og Tromsø. Dette henger naturligvis sammen med at Vardø var den nærmeste tollstasjonen på norsk side. Det kunne ligge så mange som hundre russiske skuter samtidig på havnen i Vardø. På 1890-tallet kom det i gjennomsnitt 384 russiske skip til byen hvert år, mens 361 skip dro fra Vardø til Russland. Handelskontakten var med andre ord svært livlig begge veier. Ved århundreskiftet eksporterte Finnmark faktisk langt mer til Russland enn landsdelen kjøpte derfra. Ingen andre byer solgte så mye saltfisk til Russland som Vardø i årene frem mot 1914. Vardø var dessuten en viktig transitthavn for utenlandske varer som skulle videreselges til det russiske markedet. Dette forklarer hvorfor den vesle byen ved Ishavet var en av Norges største teimportører på slutten av 1800-tallet.

Etter at det ble opprettet fast dampskipsforbindelse mellom Arkhangelsk og Vardø i 1875 lå forholdene enda bedre til rette for transitthandelen og for turisme. Det staselige Grand hotell som åpnet i 1890-årene, ble bygget spesielt med tanke på velstående russiske turister. For pomorene ble Vardø et populært sted å handle klær, mat, fiskeredskaper og vin. Forretningene i byen tilpasset derfor vareutvalget etter deres behov, og det var ikke uvanlig med russiske butikkskilt. Vardø hadde dessuten eget russisk konsulat. Situasjonen minnet med andre ord ikke så rent lite om dagens Kirkenes.

Vardø har vært første og siste landkjenning for mange av de kjente oppdagelsesreiser og vitenskapelige ekspedisjoner som i tidenes løp har vært rettet mot hav- og polområdet i nord. Noen av disse Richard Chancellor som i 1553 åpnet Kvitsjø-og Arkhangelsk-området for handel med engelskmennene. Nordenskiolds reise gjennom Nordøstpassasjen med ”Vega” i 1878 -79. Frithjof Nansen i 1893/1896. Sverdrup og Isaksens ekspedisjoner til Sibir med ”Fram” i 1898 og 1902. Roald Amundsens ferd med Maud” i 1918 og 1921.